I dag er vi alle AUF-ere

Tekst av Kai Steffen Østensen

Men kan vi egentlig bli det om vi ikke var der?

Dagen ingen kommer til å glemme. 22. juli. Dagen når alt blir mørkt, trist og vondt. Den dagen hvor bursdager settes på vent, bryllupsdager utsettes og sola forsiktig gløtter frem. Aldri helt. Det blir for trist. Den dagen er i dag.

Jeg var aldri på Utøya 22. juli. Jeg var heller aldri AUF-er på det tidspunktet. Jeg befant meg langt til høyre. En plass jeg ikke vil tilbake til. Likevel var jeg berørt. Jeg så militærhelikoptrene fly over Dovre for å bistå hovedstaden. Jeg holdt rundt mennesker som var i sorg. Jeg fikk meldinger av bekjente som skulle vært der, og sa de var i trygghet. Jeg gråt i et pilegrimskapell på Fokstugu. Jeg fikk meldinger av kamerater som opplevde å miste noen. Jeg var en pårørende, men jeg var likevel ikke offer. Selv om den fredlige Norgeshistorien fikk sitt største arr siden 2. verdenskrig, var jeg en av de mange som sjokkert ikke var en del av angrepet. Heldigvis.

Jeg ble det først senere. 18. november 2012. Da ble jeg en del av bevegelsen som ble angrepet. Jeg ble en del av terroren for aller første gang. Norge ble aldri angrepet. Arbeiderbevegelsens verdier og tro på ideologi ble rammet. Og de ble rammet så jævlig hardt.

Drømmen som brenner

22. juli har vist seg mange ganger i ettertid. Heldigvis ikke i Norge. Likevel har hundrevis av mennesker i Europa blitt drept til stor sorg i den europeiske union. Hver dag skjer 22. juli i Syria. Sudan. Utenfor vesten. Og det er veldig få av oss som tenker på dem. Enda færre som ber for dem. Og nesten ingen løfter en rose for dem.

Jeg har lest de siste dagene om hvordan vi skulle ha lært, og likevel ikke gjør det. Høyreekstremismen blomstrer i Europa. Ønsket om rene stater, rene folk og et fellesskap blant de like står sterkt hos mange. Også statsledere. Det er skummelt. Fordi det var årsaken til angrepet på mangfoldet, solidariteten og kjærligheten som befant seg på Utøya. Som en del av fremtiden ønsket å bygge videre på. I løpet av noen minutter ble drømmen drept. Men kun for de minuttene.

Siden angrepet på demokratiet har ungdommer tatt til motmæle, også i AUF. De har reist seg og sagt nei. Drømmen skal ikke dø, drømmen om det samfunnet hvor vi står skulder til skulder og ser hverandre i øynene og vet at vi er venner, uavhengig av hudfarge, legning og religion.

Uavhengig av landegrenser.

Den dør aldri så lenge vi lever. Og vi lever også når vi dør. Det er de 77 fine menneskene som døde 22. juli et symbol på.

Før og etter

Det vil for alltid være en tid før og en tid etter 22. juli. Som medlem av AUF etter 22. juli synes jeg det er vanskelig å vite hvilken rolle jeg har. Men jeg vet at jeg er en støttespiller for de mange som lider. For de mange som aldri kommer til å glemme.

I år er jeg ikke med på markeringer med mine venner i Kristiansand. Det føles rart ut. Er jeg egoistisk? Nei. Av og til trenger man en pust. Den kom nå. Og det føles faktisk litt godt. Jeg er ærlig når jeg sier det gjør vondt å snakke om unge mennesker som ble drept fordi de trodde på noe. På mennesker som før de ble drept kun opplevde fellesskapet i AUF. Det var der de hadde venner.

Vi ser det igjen i historiene fra de som overlevde. Hvor var folk da noen av dem slet før Utøya? I ettertid kommer de som lukket øynene. De angrer. Noen angrer så mye at de ikke kommer. De vet ikke om det er riktig.

Det viser hvor skjørt livet er. Og det viser hva 22. juli har gjort med oss. Våre verdier.

Aldri mer

Emilie turte å sette ord på det. Hun er redd. Ikke bare redd for IS og de som kriger med en forvrengt religion i hånda. Men redd for de som ikke skjønner hva som egentlig skjedde 22. juli. De som enda snakker om at innvandringen er farlig for det norske riket, at mangfoldet ødelegger for sine barn og at annerledeshet skremmer.

Jeg er veldig glad for at jeg ikke var offer 22. juli. Jeg er så utrolig glad for at jeg ikke var på Utøya.

Likevel bærer jeg sorgen sammen med dem som sliter. Det gjør vondt. Men jeg har alltid lært at to skuldrer bærer bedre enn en.

Kjære Norge

Angrepet var på arbeiderbevegelsen, men den var også på barn og vår fremtid. Alle ble berørt.

Kjære Norge. Vi kan alle være AUF-ere. Men det er et valg vi tar. Det er et valg hver eneste 22. juli.

Et valg som aldri vil ta slutt.

Mine tanker går til ofrene og deres familier. Du døde, men vit at din drøm lever.